Team Hotwheel`s referat fra Trondheim - Oslo.

Det var 4 svært spente gutter som satte seg på toget i Porsgrunn, Onsdag 20 juni.
Dessverre var vi bare 4, da Morten Juul var så uheldig å skade foten sin kun få dager før avreise. Enkelte i gruppa hadde ikke reist denne veien før, og fikk en føling med hvor langt og tungt dette ville bli. Etter to flotte dager i Trondheim var den store dagen der, endelig. Med en hel sverm av sommerfugler i magen, var det godt å få sykkelen i gang. Med råd fra mer eller mindre erfarne sykkelister, om å ta det pent og rolig fra start, var de 540 km. nå påbegynt. Det gikk usedvanlig lett, de første milene, og vi måtte hele tiden passe på tempoet i de få bakkene som var. Vi viste at første stigning opp Soknedalen, ga et lite svar på hvordan dette ville bli. Etter alles forundring gikk dette veldig lett. Vi hadde bestemt oss for raske stopp på matstasjonene, og ved Garli fungerte dette som det skulle. Det var stopp, påfylling av mat og drikke, så raskt videre. Vi ble hentet inn av Team Grenland i bakkene ned mot Oppdal. Her gjorde Hotweel en forandring i opplegget, vi måtte sette oss litt på matstasjonene nedover.
På vei opp mot Hjerkin fikk vi føle varmen skikkelig. Svetten haglet, men vi holdt hodene kalde og "puslet" oppover, vell oppe på fjellet tok vi en stopp på ca 10 min. Etter dette var vi virkelig på hugget. På flatene oppe på Dovre gikk det virkelig unna. Nedover mot Dovreskogen, og Kvam i et vanvittig "Hotweel" tempo. Ved Kvam hadde Jan-Ove fått nok av tempoet, og ble enig med oss andre at vi nå skulle skille lag. Han mente at han ikke ville komme til mål med det tempoet vi nå holdt. Synd tenkte vi, men en voksen avgjørelse av Lia.
Overraskelsen ble derfor stor da vi etter ca 1 time ble hentet inn av samme mann, Jan- Ove Lia. Dette var for oss som å se spøkelse på høylys dag. Gutten har blitt trollbundet av den fantastiske naturen i Gudbransdalen, og fått krefter, som bare hans mor viste om. En utrolig prestasjon. På veg mot Lillehammer begynte det å bli kaldt med korte sykkeltrøyer. Vi hadde også bedt følgebilene kjøre til Rudshøgda, slik at de kunne få en lengere hvil. ( nok en tabbe )
Det var derfor ekstra deilig å se følgebilene våre, og få på seg varmt tøy. Stoppene på matstasjonene ble lengere og lengere for hver gang. Vi begynte og merke kjøret og det var midt på natta. Nedover mot Minnesund gikk det vell fort, og Morten fikk en velfortjent "skyllebøtte" "Ned med tempoet" var en klar tale. Om så vi skulle bære hverandre i mål, så var målsettingen vår nå helt krystallklar. Alle skulle til mål, på samme tid. Hotweel har vel aldri vært mer sammensveiset enn de siste kilometerne inn mot Kløfta. På denne siste matstasjonen var det ingen som ville si " vi får sette i gang igjen" tida gikk, og det må ha vært Vår Herre, som overtok styringen herfra og inn til mål. Det gikk smått opp Gjelleråsen. Men da vi var på toppen fikk alle mye krefter. En fantastisk morgen i OSLO, solen skinte og vi trillet de siste meterne i en lykke rus. Følelsen er ubeskrivelig, alle mann velberget i mål. Uten uhell, ikke en gang en punktering. Vi var alle i tvil underveis, og forsto ikke hvorfor vettuge mennesker frivillig ville utsette seg for dette. Alle fikk svaret samtidig som det peip i tidtakermatta ved målpassering.


Lars Morten Svendsen